// Optimisme

Forestillingen "An Anthology of Optimism" handler om en mulig optimisme for vårt århundre. Vi er midt oppe i flere kriser på verdensbasis og, uten sammenligning for øvrig, så står BIT Teatergarasjen akkurat nå uten eget teaterhus. Dessuten risikerer vi å få over oss et regjeringsskifte etter kommende mandag. Likevel: Aktørene bak "An Anthology of Optimism" har bedt oss om å etterspørre optimismen blandt Bergens befolkning. Hva er optimisme for deg nå?

Mandag 7. september ble sesongens første PrøveRommet arrangert i Studio Bergen. I den forbindelse henvendte vi oss til de besøkende og stilte det overstående spørsmålet.
48 bidrag ble av ulik sort ble levert inn før kvelden var omme. De kan i sin helhet nytes som pdf-dokument her.

Politikere og Blomsterpiker
En tid tilbake gikk også BIT Teatergarasjen ut og henvendte seg til et lite antall bergensere, fra vår lokale blomsterpike til politikere på jakt etter liv i regjering. Bidragene kan leses under (publiseres fortløpende).

Erna Solberg - Partileder og Statsministerkandidat Høyre:

Optimisme for vårt århundre

I 1809 var det krig i Europa. Danmark-Norge hadde tatt Napoleons side i storkrigen. England svarte med blokade av Norge. Sult og uår var en realitet i et fattig land langt mot nord. I 1809 var optimisme i Norge å drømme om at Napoleons-krigene skulle ta slutt. Eller i hvert fall at den engelske blokaden skulle opphøre, så korn igjen kunne fraktes til landet. At mennesker skulle få mat på bordet.

Det var det optimistene kunne håpe på. Resultatet ble at Norge fikk sin selvstendighet i gave i 1814. En egen grunnlov. Et eget parlament. I union med Sverige – men et eget rike. Det neste hundreåret var et århundre for nasjonal blomstring og vekst. Henrik Wergeland, som var et år gammel i 1809. Ibsen, Bjørnson, Kielland, Lie. Grieg og Nordraak. Tidemand og Gude. Et norsk universitet. Et norsk bankvesen. Optimistene, som hadde drømt om at blokaden skulle ta slutt, hadde ikke vært optimistiske nok.

I 1909 var optimisme i Norge å håpe at Norge skulle finne sin plass som selvstendig nasjon. At Norge skulle kunne nærme seg de rike og siviliserte land på kontinentet i økonomisk utvikling.

Resultatet ble et eventyrlig århundre i norsk historie. Et århundre vi avsluttet som Europas rikeste land. Et av de beste land å bo i hele verden. Olje-Norge. Velferds-Norge. Bistands-Norge. Norge, som hadde den første generalsekretæren i verdensorganisasjonen FN. Norge, som avsluttet med å slå Brasil i verdensmesterskapet i fotball. Optimistene hadde ikke sett det.

I 2009 er optimisme å håpe at Norge skal takle eldrebølgen. At verden skal klare å bremse klimaendringene. At vi skal takle det flerkulturelle samfunnet. Men mitt håp er at om hundre år ser våre etterkommere tilbake på oss, og smiler over hvor små ambisjoner vi hadde. Takle eldrebølgen? Hva slags utfordring var det, for et land hvor stadig friskere pensjonister bidra stadig mer i samfunnet? Hvor alle yngre hadde solid skolegang som rustet dem for innsats. Hvor fokus alltid var arbeidsevne, ikke uføregrad.

Bremse klimaendringene? Hva slags utfordring var dét for en menneskehet som skapte CO2-fri energi for hele menneskeheten i 2042. Og takle det flerkulturelle samfunnet? I 2109 ser kanskje våre etterkommere på oss og lurer på hvorfor vi trodde det var slik en utfordring.

Og hva med alt det få hadde tenkt på? At Norge skulle bruke rikdommen til å skape et samfunn der mennesker hadde en unik mulighet til å ta ansvar for seg selv, for lokalsamfunnet, for landet og for verden? At lille Norge skulle vinne VM i rumpeldunk?

Som leder i Høyre er jeg forsiktig optimist av natur. Det er den konservatives rolle. Jeg ser på de utfordringene vi har, på kort sikt og på lang sikt, og tenker over hvordan vi kan møte dem. Men et samfunn som slipper den menneskelige skaperkraft fri, et samfunn som har innbyggere som er trygge på seg selv og som skuer mot horisonten, et slikt samfunn skaper alltid en fremgang som langt overgår det optimistene kan tenke. Å nå det vi aldri planla, og aldri drømte om, det er optimisme for vårt århundre.

Laila Dåvøy - Stortingsrepresentant og 1. kandidat Hordaland Kristelig Folkeparti

Hva er optimisme, hvor kommer den fra?
Er det mer enn bare å være glad?
Jeg tror det er mer, en slags tilstand som vi
kan føle intenst som en indre verdi.

Men likevel tror jeg en optimist må ha
impulser og – ja – bli ”sett” hver dag.
Å leve sitt liv, å erkjennelse få,
at noen er glad i deg, her og nå.

Det er sagt at barn minst en gang hver dag
bør nevnes ved navn og bli sett, det er bra.
Men noen barn har det vondt og trist.
Ja kanskje de aldri blir optimist.

Da er det vi voksne vårt ansvar må ta,
som politiker, nabo, mor og far….
Tenk om vi tenkte barn først som sist,
at vi hjalp alle barn til å bli optimist?